Hedmarkingene på grensevakt 1644-45
Opprinnelig trykket i Hedmark Slektshistorielags Tidsskrift bind II, i 1948. Vi gjengir den slik den ble trykket i heftene, kun med unntak av en kort innholdsfortegnelse som bringer deg til rett sogn:
Stange sogn, Vang sogn, Nes sogn, Løten sogn, Romedal sogn, Ringsaker sogn
Ved Sverre Mo Skrede.
I den norske professor i Sorø, seinere geheimearkivar i Kjøbenhavn, Gerhard Schønings etterlatte papirer (Schønings Excerpter, Gl. kgl. Samling, 984. folio) finnes i original en mannskapsrulle, datert 21. februar 1644, som for hedmarkinger tør være av betydelig personalhistorisk interesse, og som derfor gjengis her. Men før man studerer den, kan det være på sin plass å sette seg litt inn i opptaket til den krigen det her er tale om, og vi bruker C. O. Munthes grundige redegjørelse for Hannibalsfeiden 1644-45 i Militært Tidsskrift for 1900 som kilde.
I slutten av desember 1643 fikk statholderen over Norge, Hannibal Sehested, melding om at den berømte svenske hærfører i storkrigen i Tyskland (Trettiårskrigen), feltmarskalk Lennart Torstenson, den 12. desember plutselig hadde gjort innfall i Holsten, som da var den danske konges land. Dette var signalet til krig med Sverige, og så måtte sjølsagt også den unge norske hæren settes på krigsfot. Dette var ingen lett sak, for hærordningen var bare snaue tre år gammel, og det manglet enda meget på at den var satt ordentlig ut i livet. Etter den skulle 4 "fulle" gårder stille 1 soldat sammen (under krigen ble det til at 3 gårder skulle greie det); men i tillegg til de regulære troppene hadde man fremdeles det gamle bondeoppbudet eller bondelandevakten. Bestemmelsene om dette oppbudet var blitt innskjerpet i 1642 med pålegg om at mannskapene skulle rulleføres og ordnes i kompanier, og da nå krigen brøt løs, ble bondelandevakten fra alle bygdelagene syd for Dovre og øst for Langfjella stilt under overkommando av landoberst Gunde Lange, som ved siden av seg fikk den velkjente Ullensakerpresten Kjeld Stub.
Alt den 13. januar 1644 ble en norsk leir opprettet på Midtskogen av de regulære tropper; men først den 17. fikk lensmennene påbud om a la budstikka gå om at bondelandevakten skulle møte til våpenmønstringer og holde seg ferdige til å samles på bestemte steder når lensherren ga ordre til det.
I løpet av de nærmeste ukene samlet de seg da i grensetraktene, hvor de ble fordelt som vakttropper ved overgangene til Sverige, så de regulære troppene kunne frigjøres til det mobile forsvar der og annetsteds. Alt disse troppene hadde gått i gang med anlegg av skanser og forhugninger, og dette arbeidet ble, ved siden av vaktholdet, det viktigste for bondeoppbudet. Ved Arnesæter på Romskogen, mellom Romsjøen og Gardtjernet, anla bøndene fra Nes på Romerike under Kjeld Stubs ledelse en forhugning, ved Elverum ble vintervegen forhugd oppe i Hernes, og det samme ble gjort en 1 ½ mils. veg nordøst for Baltebøl, ved Gammelsæter og Nyen, skueplassen for kaptein Dreyers heroiske kamp 164 år seinere, og her var det hedmarkingene lå. Liknende arbeider ble sjølsagt gjort mange andre steder på grensa både nordafjells og Sørover til Båhuslen.
Snart kom det rykter om at svensk rytteri stod på spranget til å gjøre innfall over 12-mileskogen (Flisa), og det førte til en betydelig samling av bondelandevakter der borte i slutten av februar, og de hedmarkingene som er oppført i de rullene som er gjengitt nedenfor, var rimeligvis blant de aller første.
Bøndene likte ellers ille denne innkallingen og klagde mange steder høylydt. Spesielt var hedmarkingene forbitret over at de ble postert så langt øst; i gamle dager hadde bondelandevakten aldri ligget lenger øst enn til Glomma ved Elverum, sa de, og lenger øst ville ikke de heller ligge. Ja, en må si at de beint fram gjorde mytteri, og en del av dem for uten videre heim. Men det ser ut til at saken ble ordnet i minnelighet i løpet av mars, for vi hører ikke mer om noe bråk om dette spørsmålet.
Det er ikke meningen her å gjøre rede for krigen, og den kom nå heller ikke til å føre med seg store operasjoner i de traktene som ligger i Hedmark fylke; det viktigste hendte nordafjells og i Båhuslen. Fra Magnor ble det nok gjort et par skarpe innfall i Sverige, og svenskene gjorde gjengjeld; men ellers forløp felttoget på de kantene mest som vakthold og slikt som vi er vant til å kalle patruljevirksomhet. Krigen endte, som kjent, med den forsmedelige freden på Brømse bro 13. august 1645, og førte bl.a. med seg at Jemtland og Herjedalen ble svenske landskaper etter den dagen.
Når vi nå kommer til mannskapsrullene, må det gjøres oppmerksom på at vi gjengir navnene bokstavrett slik som de står i originalen; men lokalkjente folk vil lett bli klar over hvilke gårder det er tale om. Ved første rode i Romedal mangler merknad om hvem som var rodemester. Endelig må det bemerkes at rullen for Stange foreligger in duplo, og ved enkelte navn er det derfor satt til en parentes som har tillegget i gjenparten (b:).
Mandtals Rulle, paa Alle dennem, Som fra Hedmarcken hid til Baltebøll ere ankammen den 21. februarij 1644.